Historie fra Elle gård. (siden er under utvikling)

 

Märtas historie fra hennes barndomsår på Elle gård.

 

 

 

Minner fra mit barndoms Elle fra først i århundreskiftet.

På oppfordring fra Åse og Arne Elle (eldste sønn til Bernt), skal jeg prøve å fortelle litt fra det daglige liv på Elle i min barndom.
Vi var en barneflokk på 9, jeg er yngst*, så de eldste var ute hjemmefra før jeg ble født, så jeg får jo bare fortelle fra min tid.

Elle var alle tiders sted å vokse opp på, rommelig alle steder, med en deilig strand rundt det meste av eiendommen. Der tilbrakte vi mye av tiden med bading, svømming, og ikke minst med å koke blåskjell og sniler og ”pigg i sand” – noen store, hvite skjell, dette var en stor delikatesse!

Dette var når vi var fri. Vi hadde ellers hvert vårt å gjøre med å hjelpe til på gården, vi var med i alle onner, vi lukte og tynnet gulerøtter, kålrot, agurker osv. Dette var slett ingen tvang, det gikk med liv og lyst. Tråkke høylass, binde kornband for hånd, alt ettersom tiden var. Vi hjalp til med det vi ble bedt om.

På Elle var det stor husholdning i de dager, vi var jo mange sultne, også var alle tjenestefolk i kosten også. Det var for det første Maren som var vår alles barnepike og hennes 2 brødre, Petter ”buse” og Julius som også var fisker. Disse var der i alle år fra de var barn, ettersom far tok dem hjem etter de ble foreldreløse, de fikk ”hytta” å bo i og ble altså hjelp på gården etterhvert. (Far var forsorgsforstander, jeg vet ikke hva han het i den tiden).

Jaja, sommeren gikk med alle dens gøremål og gleder, vi var på bærturer i skogen og vi var med på innhøstingen av frukten i storhagen rundt huset. Der fikk vi ikke lov til å ”herje”, men hadde vår egen ”bryggerhushage”. Denne var vår, der gjorde vi som vi ville. Det var en eldgammel hage med epler, plommer, moreller, ja alt mulig.

Så, etter hvert blir det høsten, der en hugget ved som skal i skjulet før vinteren, alt ble hugget for hånd den gangen. Med høsten kom det håndverkere til gårds, Skomakeren i bygda kom i sin tur, det var en svenske, han var så lenge på hver gård som han trengte, hos oss var han temmelig lenge for vi var mange.  Støvler ble reparert og nye sko sydde han på den svære symaskinen sin.  Det var veldig spennende å se på at han arbeidet, i det hele tatt hadde vi store forventninger når han kom til gårds.

Også var det Inga Saga da. Hun var syerske for oss alle sammen, både kjoler, og undertøy, linneder, bukser, natt-tøy, det som skulle syes, greide hun. Hun kom forresten på andre tider av året også, om det trengtes.

Så etterhvert på gården ble det slagtetid. Det var en tavel tid. Slagteren kom og de dyra ble tatt som var bestemt.  Også dette var vi ungene med på, vi sto med en stor ”pinne” og rørte i blodet, det måtte ikke levre seg. Det likte jeg ikke å være med på, men det var nødvendig.

Også var det alt slaktet som skulle tilberedes da, det ble fordelt, mye måtte saltes ned i store ”kjørl” og settes på ”bua”, skinkene måtte stelles på sin måte og mye skulle males opp på kjøttkverna, dette var så tungt at det måtte helst være en av ”guttane” (det er tvillingene det).  Så ble alt krydret, kokt og stekt opp, og hermetisert i glass eller bokser som var til det bruk. Forskjellige rull og sylte ble også laget. Masse arbeid med dette, jeg tror det var mest Signe som gjorde dette for mor var så mye syk, så det var ikke mye hun selv kunne orke, men hun var meget flink til å administrere alt, om jeg kan si det slik. 

Etter hvert nærmer det seg jul med ølbrygging og kakebakst. Det ølet som ble brygget var en lang prosess, som jeg dessverre ikke kan, men resultatet var aldeles nydelig, jeg synes ikke jeg har smakt så godt øl noen gang senere. Men så var det kakene da! Der var mor med og satte alle deigene, det var fattigmann, goro, sirupsnipper, sandkaker, mandelstenger, krumkaker, for ikke snakke om en diger deig til peppernøtter, Bergenske peppernøtter, som de het. Oppskriften til alle disse har jeg fremdeles hjemmefra, og bruker dem til julebaksten, men selvsagt ikke i slik mengde. Det der med peppernøtter var en morosak! Å trille peppernøtter det fikk vi være med på alle sammen, det var noe barn godt kunne gjøre – og vi smakte på deigen - den var jo så stor!!

Men det trengtes nok mange kaker også, for til jul kom det stort innrykk. Til hver jul kom onkel Nils (mors bror) og tante Caro og deres tre sønner fra Kristiania, som Oslo den gang het. De skulle være hele julen. Dette at tante Caro og familien kom var ekstra spennende, pakkene derfra var alltid sæskilt fine, det var kanskje det osgå at de var fra hovedstaden. Også var det moro med disse 3 fetterne som kom, det ble enda mer liv og røre på gården.

Alle fikk pakker, både barn og voksne og alle som var i arbeid der. Og i uthusene var det pyntet litt ekstra også for dyra. Mor og de andre voksne hadde pyntet juletreet. Det fikk vi ikke se før det var julekvelden. Men det var en duft i hele huset av den deilige julematen. Og de voksne hadde det travelt med matlagingen og borddekningen. Et veldig langt bord gjennom begge stuene ble dekket med husets beste dekketøy og mange salmebøker til sang. Som regel var det far som leste juleevangeliet, men det hendte at en av oss ble bedt om det.  Det husker jeg vi ble litt sjenerte for, det var jo for en stor forsamling!

Alle satt ved bordet, både alle vi barna, de voksne, gjestene og tjenestefolka. Ja, dette var om kvelden til middag. Men om formiddagen kl 11 var det et ekstra måltid julaften: det var mølje! Det er kanskje ikke alle som vet hva det er. Det var hjemmebakt flatbrød i en suppeterrin med overøst kjøttkraft av kokt rull og sylte, noe ekstra godt krydret blei det. Det er deilig, men sterkt. Til julemiddagen om kvelden var det alltid en liten tallerken grøt først, og så var det ribbe, pølse og surkål, og en eller annen dessert, jeg kan ikke lenger huske om den var tradisjon (de voksne fikk også et lite glass akkevitt til maten).

Vi gikk lenge rundt juletreet og sang alle julesangene, så ble pakkene delt ut, de var nok befølt litt forut, men det var ikke råd å gjette seg til innholdet. Etterpå var det forskjellig knask og godtter som nøtter, dadler mm og fine epler fra hagen, ja alt var godt. Om kvelden skulle alle ha fri, det skulle ikke vaskes opp, bare maten ble satt inn, alt ellers kunne gjøres neste dag. Da var det 1. dag og kirkedag. ”Duen”, som hesten het, ble salet med dombjeller og stas og spent for kurvsleden og den svære grå, fellen ble lagt over, det var høytid!!   

Så var det romjula, vi ungene gikk julebukk til nabogårdene hvor vi fikk litt ekstra godter, Ellers ble det ikke så stort av dette. Men i romjula var det besøkstid, vi ble budne i barneselskaper rundt om på nabogårdene og de kom til oss. Det var mye leik og moro.

Så kom nyttårsaften, den var nesten like høytidelig som julaften med det lange bordet og salmebøker, men allikevel ikke det samme. 1. nyttårsdag husker jeg ikke noe spesielt om  - men  2den dag var det selskapsball på Elle. Da var det folksomt, bygdas ungdom var samlet, ja eldre også, og musikken var på plass. Den besto av Hallan med fela si og hans datter og hennes venninne som skiftevis akkompagnerte ham. De to var forresten på min alder og var mine venninner.  (Han het Halle og var gårdbruker på Øre. Å spille var hans store hobby). Onkel Nils og familien var fremdeles der og 2den dag var Reidars geburtsdag, det ble ikke noen ekstrafeiring i den anledning, men dagen var morsom for oss alle!

Så gikk dagene etter hvert på nyåret og det ble igjen hverdag og dagligliv med alt det som det fører med seg.  Det var snø og vinter, og vi akte og sto på ski. Familien fra Kristiania var reist tilbake til arbeide og skole, så alt gikk sin vante gang.

Så ble det vår og snø og is ble borte, særlig på solrike steder, selv om det enda var adskillig snø i skogen. Og på disse bare stedene visste vi at blåveisen tittet frem tidlig.  Det var i åsen ovenfor ”hytta” , og i Strøvika, landtangen sør for Elle, der vokste det rødveis – av en eller annen grunn var blåveisen helt rød, kanskje var det jorda?.. Det var rundt denne landtangen vi kokte blåskjell og sånt, merkelig nok var det en eller annen av de større som hadde fysrstikkene!!

Med våren fulgte en stor sak – det skulle være storvask, klæsvask fra hele vinteren. Johanne vaskekone kom for å være i mange dager for å ta seg av dette. Mange stamper, baljer med tøy skulle vaskes og skylles. Skyllingen forgikk i Nord-Elle tjernet i det vårkalde vannet! Jenny var med Johanne til dette. Alle disse stampene ble kjørt på slede derbort og hjem igjen og de ble plassert på gårdsplassen, der var det satt ut forskjellig til bruk, blant annet vrimaskin. Der la Johanne plaggene inni og en av ”guttane” dro maskinen. Hele denne vasken om våren var en svær iskald affære! Senere ble jo alt tørket og stelt, strøket og rullet på den store steinrulla i Rulleboden.

Nå er vi kommet frem til sommeren igjen som jeg begynte med. Det kan jo sies så mye mer om den, all hyggen vi hadde med dyra feks. – og alle de tunnellene vi laget i høyet når laden var full.  Inni der lekte vi sisten og gjemte oss for hverandre.

Da Elle ble solgt i 1917, var det ca 20 melkekyr og ellers småfe og 5 hester på gården. At gården ble solgt hadde nok sin grunn i at far var krøpling av leddgikt og dermed arbeidsufør, og mor hadde fått sin dødsdom for magekreft, bare 50 år gammel, hun døde den 1. november 1917.  Bernt som var eldste sønn, var sjømann  dengang og Thorleif  studerte, de andre som var helt unge, kunne ikke påta seg ansvaret for gårdsdriften.

Bak hovedbygningen og hagen mot sør, lå det et jorde som var inngjerdet og brukt som beite for småfe. Øverst på dette jordet sto det 2 digre linnetrær, de var så høye at de raget over skogen i sør og var godt synlige ved innkjørselen i Oslofjorden, og hver av dem var så store i omfang at det måtte 3 mann til for å ta rundt dem**. De var alltid kalt for ”linnane”, og under dem var det gravplass for våre kjeledyr som døde. Disse gravene stelte vi.  Linnanne var fredet.

Nedover jordet, mot øst, gikk veien over en bekk til Østmarka, der var det flere jorder som var brukt til åkrer – og i kanten av det ene jordet stod noen svære skyteskiver som tilhørte skytterlagets skytebane som var på Nord-Elles grunn. Skytebanen ble mye brukt, blant annet av mine brødre, tilmed jeg fikk lov til å skyte der, det var moro. Jeg var med ”guttane” på rugdejakt om kvelden og vi var ute etter kråker, de var det nemlig skuddpremie på. Jeg turde ikke skyte opp i lufta etter dem, jeg var redd hagla skulle dale ned igjen på oss!!***

Oppi kanten av et av jordene i Østmarka var det litt lauvskog og i skogbunnen der vokste det massevis av liljekonvaler. Vi plukket mengder av dem og laget passelige bunter som Signe reiste inn til Kristiania og solgte på torget sammen med andre blomster. Dette jordet hvor liljekonvalene vokste, lå i bunnen av Leiumåsen, der var det også en ile (olle) med tindrende klart vann hvor det fløt noe jernaktig oppå. Det vannet skulle være så jernholdig og sundt at folk fra Drøbak  kom dit og hentet vann.    

På bunnen av Leiumåsen var det et dalføre med en bekk og en skogvei forbi et revehi, denne endte ved Skiphellebukta. Der nede ved Skiphelle ble det bygget et stort pensjonat, et dansk ektepar drev det.  De het Hansen og var koselige og snille folk. Vi gikk daglig der ned med melk rett fra fjøset og ofte fikk vi noe godt, feks en sjokoladeplate, noe sånt var det jo ikke mye av i de dager.

Et stort område omkring der var det i gamle dager et stort sandtak hvor det ble drevet og utskipet sand på lektere til brolegningen av gatene i Kristiania. Thorleif var med og arbeidet der når han ikke studerte. Dette sandtaket er forlengst tilgrodd med lauvskog. Mulig at denne virksomheten har skapt navnet ”Skiphellebukta”. Det var forresten i denne bukta det tyske fange-skipet ”Donau” strandet under den siste verdenskrigen. (Da med tyske tropper ombord).****

 

Skrevet av ”tante” Märtha som var yngste søster til bestefar Torleif.

(Beretningen er håndskrevet og tatt vare på av Kristin Kleppen (datter til Synnøve Dale som igjen er datter til Torleif) og sendt videre og digitalisert av Gunnar Skjold i mai-2011).  

________________________________________________________________________
Noen kommentarer fra Dag (Märtha’s yngste sønn)
*På bildet av Elle-familien sitter Mamma i dåpskjolen på fanget til Maren Alette. Denne dåpskjolen er flere
av oss døpt i og jeg har fortsatt dåpskjolen.
**”Linnanne” står der fortsatt, det ene er splintret av lynet, men det andre er så stort som beskrevet. På slektsstevnet var vi 3 voksne menn  som så vidt klarte å ta rundt treet.
***Jeg har et flott bilde av Mamma (ca 18 år) med hagle på ryggen, skal sende det når jeg får skannet det.
****«Slaveskipet» Donau var også troppetransportskip, og man besluttet å senke det. 16.1.1945 lyktes det Linge-karen Max Manus og Milorgs Roy Nielsen å gjemme seg under kaianleggene, feste tidsinnstilte sprengladninger (limpets) til skipssiden, 50 cm under vannlinjen på babord side. Skipets avgang ble forsinket, og dermed detonerte ikke ladningen i åpen sjø som planlagt, men på vei ut Oslofjorden. Skipet med 1500 tyske soldater om bord ble etter eksplosjonen kjørt for full fart på land, og akterskipet støtte grunn på 40 meters dyp. 7 år senere ble Donau trukket av grunnen, tettet og slept til opphoggingsverft i Bremerhaven.

Kilde : UiB's Krigsleksikon

      

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

www.elleslekt.com